I starten av oppholdet skjedde det veldig mye hele tiden, og vi var sammen alle sammen hele tiden. Ut av det blå kom de vanlige dagene, da fikk jeg veldig mye tid alene og en uke kunne føles som en måned. Det er umulig å forbrede seg selv godt nok på en slik reise, hverken deg selv eller andre for alle kommer til å ha helt ulike oppfattninger av det. Man reiser ned hit med ulike intensjoner og ønsker av hva man vil ha ut av oppholdet. Jeg føler jeg har brukt mesteparten av tiden jeg har til råde til å bli kjent med byen, øya og ikke minst meg selv. Turen hit er veldig stor, men størst av alt er reisen du gjør med deg selv som menneske, som person. Du oppdager sider ved deg selv som du ikke visste at var der, du finner ut så mye om deg selv, på godt og vondt. Du overrasker deg over hvor langt du kan presse deg. Det er ingen enekel reise, og det passer ikke for alle. Du skal faktisk jobbe, bo og omgåes med nye mennesker og på et helt annet språk. Og språket kommer helt klart ikke av seg selv, du må jobbe veldig hardt med det og være intressert. Du er nødt til å søke kunnskap om språk, steder og kulturen for å kunne forstå bedre.
Jeg føler ikke at jeg forbredte meg så innmari godt før jeg skulle ned hit, og i ettertid har jeg tenkt på hva jeg kunne ha gjort annerledes og jeg vet faktisk ikke hva jeg kunne gjort. Du aner ikke, du kan som sagt snakke med mennesker som har opplevd det samme og vært på samme plassen, men alt oppleves ulikt fra person til person. Senere har jeg tenkt til å skrive en slags hjelpeliste til de som skal ut å reise senere. En liste som jeg tror jeg ville satt pris på å lese før jeg hadde reist.
Midt oppi hverdagen så stopper jeg ofte opp og tenker, herregud er dette hverdagen min, nei det er jo egentlig ikke det. Jeg bor i Italia, borte fra mor og far, langt unna alt som er trygt og godt. Det er ingenting av dette som overhodet egentlig er vanlig for meg, men det har det altså blitt. Og det føles så rart, men samtidig helt normalt hvordan dagene er.
- Ane